Et par ganger i året er jeg hos Statens Legemiddelverk og fotograferer både ansatte og avdelingsledere. Å rigge opp studio mitt hos et firma er alltid lærerikt og spennende. Alle firmaer har sin kultur og væremåte, alle forskjellige på sitt vis. Men, alle ansatte er til syvende og sist bare mennesker, like og ulike på sitt vis. Og alle disse forskjellige menneskene kommer innom studioet mitt på veldig forskjellig måte. Noen er selvsikre, stiller seg rett opp og ned, og har overhodet ikke noe problem med å stirre kamera i senk. Andre kommer med hjertet i hånden og gruer seg skikkelig til å bli fotografert - og andre igjen med bekymringer om en skjev tann, en dobbelthake, et uregjerlig hår som akkurat den dagen var ekstra teit, 4 nye kviser eller rett og slett bare kameraskrekk. Jeg liker aller best de som har litt kameraskrekk, for det er så fint å klare å snakke dem gjennom fotografering slik at de går ut med et helt annet inntrykk av seg selv foran kamera enn da de kom inn til meg.
For det å se seg selv på bilder tatt med et speilreflekskamera er alltid litt skurr for hjernen å akseptere. Fordi man ser seg selv motsatt av sitt eget speilbilde. Alle er vant til sitt eget speilbilde. Skillen på den siden, føflekken på den andre siden. At det ene øyet er litt større enn det andre ser man ikke engang fordi man er så vant til det. Men det er bare fordi hjernen er vant til å se sitt eget speilbilde. Speilvent. Mens mine bilder er motsatt. Det er litt som å høre sin egen stemme på bånd. Uvant.